Er det galskap å leve livet til det fulle?

Selve urromanen, en røverhistorie fra rennesansens spanske nedgangstid skal vekkes til live som et to-manns omreisende show langs Østfolds mjølkerute, slik skal vi bringe mjølken ut til publikum. Lure de ut av stresslessens mjuke allure, til et rom med andre ekte folk i, for å sammen erfare  En hyllest til fortellingen som fenomen, til fantasien, rolleleken og galskapen. Teatrets kjerne er å skape noe foran publikums øyne som for et øyeblikk siden var usynlig. Samtidig som vi skaper et festlig og varmt stykke med plass til fysisk komedie, gladvold og tåpeligheter, ønsker vi å lage et subversivt angrep på konformiteten og å iscenesette romanens dobbelhet:

Don Quijote virkeliggjør sin drøm, men det kan jo også være at han bare er dum i hodet og at hjernen hans virkelig har tørket ut. Eller driver han bare gjøn med alle sammen og spiller ut sin rolle og finner frihet gjennom å spille gal (som Hamlet?). Og hva er egentlig mest virkelig?

En roadmovies dramaturgi.

Samtidig som vi forteller historien om Don Quijote og Sancho Pansa, forteller vi en annen historie om en gammel mann som er på vei inn i demensens eller dødens tåke og hans unge venn, som gjennom et siste desperat rollespill forsøker å holde liv i sin venn. Kanskje er den en historie om to skuespillere på forskjellige steder i live og teateret i seg seg. For når man lager en iscenesetter en roman som så til de grader handler om litteratur, må man ikke lage en iscenesettelse som på et vis handler om iscenesettelse?

I vår iscenesettelse fokuserer vi på Don Quijote og Sancho Panza, som en Laurel and Hardy. Boken springer rundt og inneholder utallige digresjoner, ved å gjøre relasjonen mellom de to vandrerne til fokalpunktet blir Don Q fantasiens premissleverandør, mens Sancho Panza blir broen som binner «den gale» til «virkeligheten». Barna som leker, den uredde som kaster seg uti og den motvillige som er med på leken til tross for seg selv.

FORM:

Sammenstillingen av det synlige og det usynlige.

Teksten inneholder utallige sekvenser der fantasien tar overhånd og gjennom språket innbiller både den koko Qijote og Sancho Panza seg det ene og det andre. Jeg ønsker å lage et sanselig scenisk bilde, med fire flotte designere, samtidig er det gøy å bruke skuespillerkunsten til å mane frem ting som ikke er der, selve fortellerkunstens kjerne.

Det er en tekstrik roman, intellektuell og dum om hverandre. Jeg ønsker å lage en forestilling som ikke bare er tekstlig, men hvor fysisk skuespill er en sentral del. Begge karakterene er outsidere,og klovnen er alltid en outsider. Inspirert av figurer som Chaplin og Buster Keaton og Laurel and Hardy ønsker jeg å skape sceniske situasjon hvor timing og gags blir drivende dramaturgiske virkemidler. Dette skal sammenstilles med sekvenser hvor teksten og fortellingen står alene i stillhet.

Utgangspunktet er en roman. Og roman er ord som står alene for seg selv og ikke trenger noen ting rundt seg. Å spille ordet som ord.

Det lokale.

Østfold er vårt La Mancha. Østfoldingen må være til stede i både språk, tekst, musikk og visualitet. Vi tenker at konkrete objekter og mytologier fra det lokale skal få plass i forestillingen.

Slik at det gjenkjennelige kan bli en rampe for galskapen og fantasien som Don Quijote representerer.

Overordnet oppgave:

Variasjon.

Romanen ble i stor grad skrevet i fangenskap. Fortellingen ble et flukt fra et fengsel for Cervantes. Hvilke fengsler er det vi trenger å flykte fra i dag? Jeg tenker at forestillingen skal inspirere Homo Ludens, det lekende mennesket. Inspirere folk til å snu ting på hodet, ta en omvei hjem, lage noe rart i garasjen, bake mere brød, hinke på vei til jobb, undersøke det meningsløse og absurde.

Men dobbeltheten

Samtidig så inneholder jo romanen en faktisk kritikk av virkelighetsflukten. Don Quijote har jo forlest seg på forferdelig kiosklitteratur, (selv om ridderromanen kanskje må sies å være et kart av den europeiske europeiske psykologi.) I dag flykter vi til andre ting som spiser opp hjernen vår: tiktok so-me osv. (kinesisk etteretning) Dette må forestillingen også problematisere.

Der kan vi kanskje lære noe av Don quijote: om å engasjere seg i verden samtidig som man flykter fra den. Dobbeltheten. Paradokset.