Akt 3 scene 4, Arilds stemme:

Jeg tror at om jeg bare KOMMER OPP PÅ LAND så kommer alt til å løse seg, at om bare en eller annen sjøheks hvisker de rette trylleordene inn i ørene mine så vil hell og lykke følge meg. Jeg vil bare så skrekkelig mye være noe annet enn det jeg er akkurat nå. Jeg trenger en transformasjon for jeg er lei av denne vegeterende larvetilstanden

Jeg har en ok sangstemme, har jeg hørt. O kult.

Okkult. O det er kult at du synger, sier de til meg. Jeg gjør meg bemerket med min sangstemme. Var jeg bare et annet sted, med et ekte publikum, ikke bare denne slimete og kalde massen.

Jeg er avhengig av motstanden, jeg er avhengig av å forsøke noe som er klin umulig, kanskje bare få bevis på at det er klin umulig.

Der oppe, der puster de friere. De puster punktum. Her nede lar vi bare det som omgir oss strømme igjennom oss, det er så mørkt her og ingen er egentlig venner.

Her nede er ålting så mørkt.

Alle her i dette akvariet er totalt blaserte De er så blaserte. Bedre å være blasert enn posjert, sier nå du, men lell da, de har faen meg fått alt de har pekt på, også jeg, fullstendig ubevisst mine egne privilegier har jeg lett etter noe skikkelig umulig å utrette og endelig funnet det,

i det å få en annen kropp, (ikke umulig likevel, sier du? Nuvel. Kanskje jeg bare velger å se bort i fra den bemerkningen

Disse sjødyrene. Har alt de trenger, og er opplærte til å kjenne på følelsene sine og liksom uttrykke de og kjenne etter hva de egentlig vil. Damn vår hegemoniske underdanighetsideologi, handler bare om behovstilfredsstillelse så vi har fått en generasjon med undersjøiske narsissister. Våre forfedre klatret opp sivilisasjonens stige, barbeint, svømte opp med egne finner, men veien ned trappen på den andre siden blir betråkket med gucci-sandaler. Hadde jeg bare hatt føtter og lunger som fungerte